Proffen tok meg igjen nede ved Deichmanske bibliotek. Øynene mine var fulle av tårer, og jeg brakk meg om og om igjen, men ingenting kom opp.
— Hva faen er det i veien med deg? Pelle! Han rista meg kraftig. — Hva er det?
Jeg forklarte ham hva som var i veien.
Han støtta meg bort til trappa til biblioteket, og vi satte oss på den kalde steinen.
— For ei suppe! sa Proffen. — Faen i helvete for ei suppe!
Jeg orka ikke å si noe.
Proffen fortsatte: — Vi må få dette i havn på en eller annen måte, Pelle! Vi må!
Jeg var mest opptatt av hvordan jeg sjøl skulle komme meg i havn da, men det var klart jeg var enig. Måtte bare prøve å komme meg litt til hekteneførst. Måtte presse vekk visse bilder som til stadighet dukka opp i skallen.
Vi satt lenge uten å si noe.
Men til slutt tok Proffen ordet igjen. — Det er på tide vi legger opp en strategi!
— Hva da? Strategi?
— Det betyr at vi må begynne å handle litt mer ut fra en plan! Til nå har vi jo bare gått rundt og surra! La meg tenke. Hva er det som er aller viktigst akkurat nå?
— Lett, s jeg. — Lena er viktigst.
— Klart. Men alt henger sammen i denne saken her. Det er også forbanna viktig at Stein og Filla gir opp planene om å presse Skånseth for penger.
Det var jeg ikke så sikker på lenger. — Hvorfor det? Synes du han har fortjent noe bedre?
— Nei. Jeg synes han har fortjent noe mye verre! Hør her! Det er for lettvint at han bare skal betale seg ut av dette her. Gutta krever hundre tusen, ikke sant, og de spenna kan han skaffe så lett som bare det. Husk på at det er to andre med på de bildene også. De er sikkert ikke mer interessert i at dette kommer ut enn det Skånseth er. Det blir litt over tredve tusen på hver det, Pelle, og det er bare smådrops. Dessuten kan hele opplegget ryke for Stein og Filla — og det betyr at de kommer til å sitte like lenge i fengsel som Skånseth og Co! Det synes jeg ikke de fortjener!
— Skal vi kunne forhindre det, må vi rappe både bildene og filmen, sa jeg oppgitt. — Høres lett ut!
Proffen pressa fram et smil, og rota i jakkelomma. Kom opp med et knippe med tre nøkler på. — Det lå et knippe på bordet der oppe. Makan til dette. Dette her fant jeg på en spiker i gangen idet jeg stakk. Jeg kan selvsagt ikke garantere det, men jeg trur vi har inngangsbilletten til kåken her!
Det virka sannsynlig. Tre nøkler. E’n til utgangsdøra, e’n til postkassa, og e’n til leiligheten.
Jeg nikka. — Og hvordan får vi de to ut av kåken?
— Vi får se, sa Proffen, og prøvde å lyde ubekymra. — Vi har et par dager på oss, og de kan ikke sitte der oppe hele tida.
— En av dem kan, sa jeg. — Det er ikke nødvendig å være to mann for å hente brød og melk borte på hjørnet.
— Jeg skal tenke over det. Vi finner nok en utvei. Og nå?
— Nå går vi på jakt, sa jeg. — Etter Lena. Sammen!
Vi tråla Stenersgata fra Lilletorget bortover mot Oslo S. Stenersgata er den gata i Oslo der de fleste unge jentene står. Mange av dem er under seksten. Jeg beit tenna sammen etterhvert som vi passerte den ene etter andre. Håpa at jeg ikke ville finne Lene her. Sprø følelse. Det var ikke noe annet jeg heller ville enn å finne henne og få snakka skikkelig ut med henne. Men samtidig var jeg vettskremt for det møtet.
Men Lena var ikke i Stenersgata. Vi gikk fram og tilbake tre ganger, helt til ei temmelig tøff jente som stinka billig parfyme og lim ba oss pelle oss til helvete.
Så vi pella oss til helvete. Den kvelden var helvete Oslo S!
Vi så sammenstimlinga med det samme vi vi kom inn i hallen. Rundt en av fotoautomatene sto det stint av folk og glodde på et eller annet på golvet, og i det samme hørte vi lyden av sirener som nærma seg.
— Kom igjen! sa Proffen.
Vi løp.
Da vi kom inn i folkemengden og tok til å presse oss fram, fikk vi øye på en purk som sto klemt opp mot automaten. — Tilbake! skreik han. — Rykk tilbake!
Men Proffen og jeg rykka ikke tilbake. Vi rykka fram. Og midtveis i klynga huka vi oss ned og så mellom beina på folk.
Det første jeg la merke til, var genseren. Blå genser. Digre snøstjerner på skuldrene. Det var ei jente som hadde den på seg, og hun lå rett ut på det kalde steingolvet. Ved sida av henne satt en purk som så helt fortvila ut. Han ruska i henne og klappa henne temmelig hardt på kinnet, med det virka ikke som om hun merka noe til det. Jeg studerte ansiktet hennes. Hun begynte å bli blå. Øynene var lukka og munnen åpen, det rant spytt fra den ene munnvika. Så kjente jeg henne igjen. — Herregud, Proffen, det ere søstra til Stein!
— Sikker? Proffen dytta unna et bein og myste.
— Ja, sa jeg. — Jeg er dønn sikker. — Og ser du genser’n? Samma som Steins.
Selvfølgelig! Hun og broren hadde vel fått maken genser en gang, kanskje av mora si. Det høres vel sprøtt ut, men akkurat da ble jeg faktisk litt letta. Personen som var klippet bort fra det bildet Lena hadde gitt meg, var utvilsomt den jenta som lå rett foran oss nå. Nina. Ikke Stein. Hvordan jeg kunne føle meg letta av den bagatelen der, etter å ha sett de bildene for bare en times tid sida, er mer enn jeg kan fatte.
Men så slo virkeligheten til for alvor, og jeg glemte alt annet enn det som foregikk rett foran meg. Vi hørte løpende skritt, og så to par hvit-buksa bein som pløyde seg gjennom massen.
— Unna! Vekk!
Folka fra sjukebilen kjefta omkapp med purken. Alt gikk i et jævlig tempo — helt til de to hvitkledde fikk satt seg ned på huk, de også. Da var det slutt på stresset. De rista bare på hue, og la henne rolig opp på båra. Dekka henne til med et laken, og begynte å bære henne mot utgangen.
Nina, ei jente vi aldri hadde kjent, men som jeg på en måte følte vi hadde kjent litt likevel, var død. For henne hadde siste toget gått.
”Heroin”, hørte vi folk mumle rundt oss. ”Overdose”. Både Proffen og jeg var fullstendig sjokka. Hadde aldri hatt noe med døden å gjøre. Selv om vi visste at det ikke var sånn, hadde vi liksom alltid tenkt på døden som noe som bare angikk gamle folk. Og nå bar de ut ei jente som bare var noen ganske få år eldre enn oss.
— Det er jævlig drittstoffet! sa Proffen. Han skalv over hele seg.- Det dreper! Alle veit jo at det dreper!
— Stemmer. Men heroina er bare redskapet. Akkurat som en pistol.
— Hva er det du mener?
— Jeg mener at det er Skånseth Co som egentlig har drept henne. Hun gikk ikke på heroin fordi hun syntes det var moro. Og hun dreiv ikke og knulla med Skånseth fordi hun syntes det var moro heller!
Proffen nikka. — Enig! Vi skal flå den jævelen. Fy faen, vi må flå den jævelen! Han stoppa brått opp. — Du, jeg har en ide’!
— Kom me’n!
— Dødsråttent, men jeg trur vi må gripe denne sjansen. Har en mistanke om at det blir den eneste vi får.
Jeg begynte å ane hvor han ville. Hva den ideen gikk ut på.
— Vi må bare ringe Stein, sa Han.
— Ja, sa jeg. — Og hvis vi ikke sier at hun er død, men at hun nettopp er kjørt bort med ei overdose, kommer de kanskje til å fyke rett ned på legevakta med en gang.
— Nettopp, sa Proffen. — Men jeg føler meg som en dritt.
— Får ikke hjelpe, sa jeg. — Nina er død uansett, det er ingen som kan gjøre noe med det. Og det vil ikke gjøre saken noe bedre for Stein om han må sitte og savne henne i ei fengselscelle. Dette opplegget deres kommer til å ryke, det er jo klart som blekk! Og dessuten har du helt rett. Hvis det går etter planen, og gutta får tak i penga, så slipper det svinet Skånseth altfor lett fra alt sammen. Han skal fram i lyset! Med bilde og fullt navn og adresse!
Vi ringte fra en telefonkiosk på toppen av Damstredet. Derfra er det bare å gå noen få meter, så kommer man til ei steintrapp som fører ned til Fredensborgveien.
Det var Filla som tok røret. Heldigvis for Proffen, for det var han som hadde tatt på seg jobben å fortelle hvordan det lå an. Han uttrykte seg kort og klart, og smelte på røret med det samme han var ferdig.
— Faen, jeg føler meg helt elendig!
— Kom igjen! sa jeg. — Jeg har følt meg elendig i flere timer allerede!
Vi sto helt øverst i trappa, i den dype skyggen av et hus. Venta. Under oss lå Fredensborgveien. Av og til kom et menneske fordi der nede, av og til en bil. Hvis Filla og Stein hadde tenkt seg på Legevakla, måtte de komme denne veien. Vant som jeg var med spill og sjanser, regna jeg med at det var 50-50 prosent sjanse for at planen vår ville lykkes. Den andre muligheten var at Stein simpelthen tok en telefon ned dit, fikk greie på at Nina var død, og dopa seg vekk fra alt sammen.
Men de kom. Etter litt ovet kvarter hasta de fordi oss der nede på fortauet og forsvant.
— Det gikk! sa jeg. Men jeg følte meg ikke særlig glad for det. Ikke Proffen heller. Vi rusla ned trappa uten et ord, og sneik oss rundt hjørnet og inn i bakgården. Låsen på utgangsdøra gikk opp med et knepp da Proffen forsøkte den første nøkkelen. Vi følte ingen seier da heller. Og da jeg litt seinere sto i den forlatte kåken og så både bilder og film skli ned i lommene til Proffen, følte jeg meg bare som en diger dritt!
Men likevel: Jeg hadde en sterk følelse av at det vi gjorde var det eneste riktige.